Ikke mine trær

Dette er ikke mine trær. Jeg eier dem ikke. Dette er ikke trærne jeg klatret i da jeg var liten. Da jeg trodde jeg ville nå himmelen om jeg bare klatret høyt nok. Disse trærne strekker seg høyere enn jeg kunne drømme om. De er grønnere, de puster, de synger, de summer. De lover liv. De er liv. Dette er ikke mine trær. Jeg eier dem ikke. Vi hadde et tre i hagen en gang. Helt til naboen fant ut at han skulle sage det ned: Og tredje verdenskrig brøt løs. - Hvem trodde han at han var som kom og kuttet ned vårt tre? Mitt tre. Ett eneste tre.

Dette er ikke mine trær. Jeg eier dem ikke. Eller gjør jeg? Har vi ikke egentlig en form for avtale oss imellom? Oss mennesker og trær mener jeg. Vi gir dem CO2 og tilbake får vi luft. Om vi ikke kan enes om hvem som skapte verden, om noen skapte verden eller hva det nå skal være? Så kan vi vel i alle fall være enige om en ting: Vi, altså menneskene vi trenger trærne for å leve. Vi trenger regnskogen.

Dette er ikke mine trær. Dette er mine lunger. De gir meg det jeg trenger for å klarne hodet. For å leve. Regnskogen i Sør Afrika får gjerne kallenavnet jordens lunger. Og dette navnet har den ikke fått uten grunn, regnskogen produserer store mengder oksygen. For å danne oksygen trenger trærne karbondioksid, som vi mennesker og dyr puster ut. Fotosyntesen, et system som avhenger av at alle parter gjør sin del av jobben. Antallet mennesker på jorden vokser. Antallet biler og fabrikker som slipper ut karbondioksid vokser. Størrelsen på regnskogen, den minker. Man trenger ikke være professor i noe som helst for å skjønne at dette er en historie som umulig kan ha en lykkelig slutt. I tilegg til at mennesker, biler og dyr slipper ut karbondioksid finner man karbon "lagret" i verdens skoger, mest blant de tropiske skogene. Ved forbrenning blir karbonet omdannet til karbondioksid. Avskoging er årsak til cirka 20 % av de menneskeskapte karbondioksid utslippene(5.). Et overskudd av karbondioksid vil ikke bare føre til en skjev fordeling av fotosyntesen. Karbondioksid er også en klimagass et overskudd av karbondioksid vil trolig føre til økt global oppvarming. Kloden vil bli varmere. Og synes du det høres hyggelig ut? Med litt varmere vær om vinteren? Vel, i så fall vil jeg gjerne høre deg gjenta det når vi står med vann til knærne i enhver by som lå for nær kysten, fordi isbreene smelter. Eller når ekstremværet farer gjennom landet og røsker med seg hjemmene til alle som bor i veien for katastrofen. Det skjer allerede. Dette er ikke mine trær. Det er trærne til de som ønsker å finne. Disse trærne gjemmer tusenvis av hemmeligheter vi ennå ikke har oppdaget. En skattekiste. Den gjemmer ikke gull og edelstener, vel kanskje det også. Men den gjemmer da også skatter som er mer verdifulle enn det. Muligheter. Liv. Medisiner. Svar. Bare fem tusen av to hundre og femti slag av plantene her har vært gjenstand for forskning(1.). Fem tusen av to hundre og femti! Det holder at en av dem redder ett liv. Ville det ikke ha vært verdt det? Tenk om det var ditt liv?

Dette er ikke mine trær. Det er hans. Den lille gutten som står foran meg på stien. Med det svarte håret og de mørke, klare øynene som skjuler kunnskaper jeg aldri vil kunne lære. Som ser det vi ikke ser. Han klatret i disse trærne. Prøvde å nå himmelen, slik som jeg gjorde i mitt tre hjemme i hagen. Naboen skulle ha spurt meg før han kuttet ned treet mitt. Det var mitt tre. Skulle vi ikke spørre denne gutten om det er greit at vi hogger ned trærne hans? Eller kanskje en av de andre mellom fem hundre tusen og en million menneskene som lever her? De mellom fire og fem hundre stammene(3.)? Har ikke de noe de skulle ha sagt? I 2008 ble cirka fire hundre kvadratkilometer med regnskog hogget ned for å produsere kokain. Fire hundre kvadratkilometer(1.).

Kokain er et rusmiddel med en viss medisinsk anvendelse, men brukes først og fremst som et ulovlig rusmiddel(2.). Fire hundre kvadratkilometer. For et stoff med en viss medisinsk anvendelse. På grunn av et rusmiddel! Om man går gjennom Oslos gater ser man gjerne en rusmisbruker eller to. Som ligger på gaten med aviser over seg for å holde varmen og vanter i forskjellige farger. Som aldri får lov til å dra hjem. Som BOR der, på parkbenken du ikke engang vil sitte på for å hvile bena. Er det på grunn av dette de punkterer lungene mine? Kutter spiserøret mitt? Tilgangen jeg har til luft? Ødelegger planeten på så mange måter? Et meningsløst rusmiddel. Laget med smerte for å avle mer smerte.

Dette er ikke mine trær. Jeg satt ikke i disse da jeg var liten. I mange timer satt jeg der, i treet hjemme. Helt til moren min kom og sa at jeg måtte komme ned. Men allikevel nektet jeg. Jeg var på eventyr. Jeg klatret med aper. Jeg slang meg i lianer. Jeg hoppet fra fossefall. På eventyr i jungelen. Dette er ikke mine trær. Det er trærne fra eventyrene mine. De lover en opplevelse jeg sent vil glemme. En verden som er helt annerledes enn min egen. Utgangspunktet til tusenvis av eventyr, for tusenvis av mennesker. Ville det ikke ha vært urettferdig om vi tok denne drømmen fra andre? Eller enda verre, muligheten til å oppfylle den?

Jeg vet det gjør vondt. At det gjør vondt å innrømme sine egne feil. Å kanskje måtte ta konsekvensene av de feilene vi har gjort. Mattelæreren min sa en gang vi spurte om vi fikk lov til å dra hjem tidligere: "Nei, jeg kan dessverre ikke gi dere fri. For om det går dårlig på neste prøve, ja da vil det jo selvfølgelig være veldig dumt og dere vil nok ha dårlig samvittighet en liten stund, men så vil dere finne noen andre å skylde på for det er så mye mer behagelig å skylde på andre enn å innse at man har gjort noe dumt selv. Og hvem kommer til å få skylden for at det går dårlig med dere? Jo det blir nok meg det."

Jeg har aldri hugget ned et tre i hele mitt liv. Vel, jeg forsøkte meg på en julegran en gang, men jeg kom ærlig talt ikke særlig langt før jeg ga opp. Jeg er ikke den direkte årsaken til at regnskogen blir hogget ned. Men jeg vet at det skjer. Jeg vet at de punkterer lungene mine. Mine lunger! Og allikevel sier jeg ingenting. Den som tier samtykker. Jeg sier det er greit. "Om man ikke går for å stemme, ja da kan man heller ikke protestere på de som blir sittende med makten." det var hovedargumentet foreldrene mine ga meg for at jeg skulle gå for å stemme det året jeg fylte atten. Det å ikke si noe når man vet. Når man vet at noe er feil. Når man vet at noe er urettferdig eller farlig. Det er det samme som å samtykke. Ja for den som tier samtykker. Man skal passe seg for å tie. For om man tier, ja da samtykker man.

Det er ikke meningen å komme med en pekefinger og å kaste rundt meg med fraser om handling og rett levemåte. Jeg har ikke rett person til det. Kanskje meningen med denne teksten er å vekke meg selv like mye som deg? Jeg vet ikke. Men en ting vil jeg at du skal tenke på, du som leser denne teksten. Tenk på hva du forventer av andre mennesker: At de skal kurere kreft, at de skal finne en miljøvennlig måte å produsere energi på, at de skal bekjempe fattigdom, at de skal finne en ny planet vi kan bo på når denne er ubrukelig. Tenk nå på hva alle disse menneskene forventer av deg. Skremmende ikke sant? Det synes jeg også. Bare tenk litt på det jeg har skrevet her og husk hvilke forventninger jeg har til deg, de står ovenfor. Dette er ikke mine trær. Det er våre. Det er dine. Dine lunger. Din fremtid.